Fanget Blant Gravene

Video: Fanget Blant Gravene

Video: Fanget Blant Gravene
Video: Djevel - Blant Svarte Graner (Full Album) 2024, Mars
Fanget Blant Gravene
Fanget Blant Gravene
Anonim
Fanget blant gravene - kirkegård, portal
Fanget blant gravene - kirkegård, portal

Jeg skal fortelle deg om en hendelse som skjedde med meg og min voksne sønn for noen år siden. En uke før påske bestemte vi oss for å sette ting i orden ved min bestemors grav - Radonitsa nærmet seg.

Bilde
Bilde

Lørdagen var varm og solrik. Vi tok maling i bokser, inventar. Mannen min tok oss med til kirkegården klokken ni om morgenen, forlot bilen for oss, sa at han ville vente på oss til middag og gikk til bussholdeplassen. Det var et hav for menneskene på kirkegården, folk svermet rundt nesten hver grav. Arbeidet med oss kranglet. Sønnen min og jeg var nesten ferdige, og da viste det seg at vi manglet en malingskanne.

- Ingenting, mamma. Nå løper vi til markedet og kjøper maling, beroliget sønnen min.

Markedet ligger i nærheten av kirkegården. Vi kjøpte maling, men bare vi måtte gå tilbake til en omvei - en ulykke skjedde på veien som ledet fra byen mot kirkegården.

For å forstå hva som skjedde videre, må du snakke om utformingen av kirkegården. Den er tatt ut av byen og er et stort rektangel som strekker seg helt til horisonten. Sektorene er enkelt arrangert - i rader:

25 26 27 28

21 22 23 24

17 18 19 20

13 14 15 16

9 10 11 12

5 6 7 8

1 2 3 4

Vår sektor er 27. På høyre side, langs hele kirkegården, er det en jernbane, hvor krysset ligger midt imot den 28. sektoren. Stiene og veiene mellom sektorene er rette, parallelle og vinkelrette, landemerker er tydelige overalt, og sektorene er angitt med nummerplater.

Vi kjørte langs veien og gikk rundt kirkegården fra den andre enden. Og plutselig, på et tidspunkt, skjedde det noe - det var en merkelig, subtil følelse at vi kjørte gjennom en slags usynlig vegg. Det virket til og med for meg som for et øyeblikk dukket det opp en portal foran øynene mine, som strakte seg fra bakken utover skyene. Noe rundt har endret seg dramatisk. Verden så ut til å forbli den samme, bare den ble liksom monokromatisk, mistet sine lyse farger og lukter. Det var den samme klare dagen, men en annen.

Jeg snudde meg til sønnen min og så at han stirret oppmerksomt fremover.

- Mamma, hva skjer? spurte han overrasket. - Se, det er ingen på kirkegården!

Men for bare tjue minutter siden var det et mørke for folket! Sønnen ble nervøs. Jeg forsto at han følte alt det samme som jeg, og prøvde å roe ham ned:

- Ingenting, sønn, nå skal vi raskt male og gå hjem.

Langs en rett sti, som vi har gått til graven til våre slektninger i tjuefem år, kjørte vi opp til vår 27. sektor … og var forbløffet. Det var ingen grav! I stedet for sektoren vår var det et helt annet gravsted.

Da vi ikke forstod hva som skjedde, gikk vi ut av bilen og gikk langs stien til den tilstøtende 28. sektoren. Imidlertid fant vi i hjørnet et skilt med tallet "3" gravd inn i stedet, og den 48. sektoren startet over stien. Vi gikk tilbake og gikk dit den 26. skulle ligge. Det viste seg å være på plass, men bare bak det, i nabolaget, ble umiddelbart plassert det 11.! Samtidig foregikk all vår vandring gjennom kirkegården i en død illevarslende stillhet. Vi står sammen med sønnen min, og rundt fra horisont til horisont er det en kirkegård og ikke en eneste levende sjel. Sønnen fniste til og med nervøst, så satte han seg inn i bilen og ringte meg:

- Sett deg ned, vi finner det nå.

I mer enn en time kjørte vi gjennom kirkegården, og fant ikke et eneste kjent landemerke, og forlot ikke kirkegården. Og så gikk det opp for sønnen:

- Mamma! La oss gå til vår sektor fra siden av jernbaneovergangen.

Vi kjørte langs jernbanen mer enn en gang, men det var ingen kryssing i det hele tatt. Vi stoppet og hadde problemer med å finne ut hva vi skulle gjøre videre.

Plutselig så jeg to kvinner sitte på gjerdet til graven i nærheten. Den ene var ung, den andre var i femtiårene. Jeg løp til dem og håpet å finne ut hvordan jeg skulle forlate kirkegården. Det er bedre å ikke spørre. Da de så meg, stirret de på oss med et slags kjedelig blikk, fylt med så hat at blodet mitt frøs i årene. Det var en følelse av at dette var livløse mennesker. De så veldig merkelige ut: utad var de som vanlige kvinner, men noe fryktelig kom fra dem, så mye som frost rant over huden deres. Hjertet mitt hoppet over et slag: "Vi må gå!" Jeg løp til bilen, hoppet inn i den, og vi kjørte bort fra dette stedet.

Og så begynte jeg å be. Som den gangen har jeg aldri bedt i hele mitt liv. Vi kjørte sakte gjennom kirkegården tilfeldig. Omtrent fem minutter senere krysset den gamle Volga, som hadde kommet fra ingensteds, veien til oss. Den eldre sjåføren, som lente seg ut av vinduet, ba sønnen om å passere litt tilbake og til venstre, da han ønsket å svinge inn på vår smale sti. Sønnen støttet stille, og så traff bakhjulet i bilen vår noe. Sønnen gikk ut for å se om han hadde rørt noe med den bakre støtfangeren.

- Mor! Kom hit snart! han ropte.

Det viste seg at hjulet hvilte mot tallerkenen med nummeret … 27! Vår sektor! Vi så ut til å våkne. Det var mennesker rundt gravene igjen. De viste seg riktignok å være mye mindre, siden solen allerede gikk ned under horisonten, nærmet kvelden seg raskt. Vi malte raskt gjerdet og skyndte oss hjem, der mannen som ventet på oss ble gal av angst.

- Hvor har du vært?! han gråt. - Jeg har lett etter deg på kirkegården i en halv dag! Hva skjer ?!

Jeg er også veldig interessert i å vite: hva er det som har skjedd med oss og hvor ble det av oss?

Anbefalt: