Mens Vi Gikk I Parken, Befant Vi Oss Ved Et Uhell I En Merkelig, Dyster Og Kald Dimensjon

Video: Mens Vi Gikk I Parken, Befant Vi Oss Ved Et Uhell I En Merkelig, Dyster Og Kald Dimensjon

Video: Mens Vi Gikk I Parken, Befant Vi Oss Ved Et Uhell I En Merkelig, Dyster Og Kald Dimensjon
Video: En dagbok som inneholder forferdelige hemmeligheter. Overgang. Gerald Durrell. Mystiker. Skrekk 2024, Mars
Mens Vi Gikk I Parken, Befant Vi Oss Ved Et Uhell I En Merkelig, Dyster Og Kald Dimensjon
Mens Vi Gikk I Parken, Befant Vi Oss Ved Et Uhell I En Merkelig, Dyster Og Kald Dimensjon
Anonim
Bilde
Bilde

Nasjonalpark Hawking Hills (Hocking Hills) i Ohio er et utrolig vakkert sted. Det er en stor foss, samt en hule med en stor inngang, pittoreske tette skoger og steiner. Men sannsynligvis et sted er det også en portal til en annen dimensjon eller en parallell verden.

Denne historien ble fortalt av Danny, 29, bosatt i Pennsylvania. I september 2008 dro han og kjæresten Siera på en dagstur i parken.

I løpet av livet mitt har jeg vært i flere veldig rare situasjoner, og denne hendelsen er en av dem. Jeg vil veldig gjerne dele denne historien for å finne ut om det skjedde med andre mennesker i denne parken. I september 2008, tidlig i morgen stod det knapt sol, jeg og Siera kom til Hawking Hills Park.

Image
Image

Det var en fin og veldig varm sensommerdag, og vi bestemte oss for å gå tur hele dagen og ha en flott helg sammen. Det er flere turstier i Hawking Hills Park, hovedsakelig rundt en stor hule, fosser og langs en bred bekk. Jeg gjentar nok en gang at dagen var veldig hyggelig, solrik, det var nesten ingen skyer på himmelen, generelt sett bare en fantastisk dag. Dette er en viktig detalj.

Først gikk vi frem og tilbake fra en rute til en annen, så gikk vi en etter en og skjønte snart at vi ikke kunne gå lenger - stien ble vasket ut av vann, så vi måtte velge en ny vei som vi hadde for å krysse hovedveien, på den ene siden som i det fjerne sto det høye tårnet til parkens rangers med søkelyset på toppen, fungerte det også som et branntårn.

Vi møtte mange mennesker, reisende som oss, inkludert mange grupper av unge mennesker. På veien var vi litt distrahert fra veien, begravet i smarttelefonene våre og viste hverandre bildene som vi tok dager tidligere i den samme parken. Dette er ikke første gang vi har gått turer her.

Det begynte omtrent kl. 12, vi forlot skogen og gikk videre langs stien. Vi la merke til at branntårnet som kunne sees bak trærne var som i en merkelig grumsete film, i luften luktet vi også en uvanlig skarp lukt, hvis kilde og dens natur vi ikke kunne fastslå. Søkelyset på tårnet ble veldig mørkt, og da dukket det opp mange fluer overalt rundt oss.

Vi fortsatte å gå langs stien, kommenterte alle disse raritetene rundt oss, og så svingte vi inn på en sti, som vi ikke engang mistenkte eksistensen av. Hun ledet oss rett til branntårnet, og deretter til en skog med sparsomme trær.

I det øyeblikket innså vi at vi ikke hadde sett folk rundt på lenge, vi var alene i denne delen av skogen. Og så følte vi at vi ikke bare var atskilt fra andre grupper av reisende, men bokstavelig talt isolert fra deres verden. Det var en veldig uvanlig følelse.

Image
Image

Vi følte oss også plutselig veldig kalde. Dagen var varm og vi var veldig lettkledd, men da vi kom inn i denne skogen med sparsomme trær, omsluttet kulden oss. Det var et veldig følsomt og kraftig temperaturfall, vi begynte bokstavelig talt å skjelve av kulden. Men vi fortsatte vår vei langs denne stien, og min venn Siera la merke til at det ble mørkere rundt.

Vi gikk og gikk og skogen burde ha sluttet for lenge siden, vi visste at dette området var lite, og snart måtte vi gå til kanten. Men skogen tok ikke slutt, og vi kunne ikke finne et eneste landemerke for å forstå hvor vi er.

I panikk tok min venn ut telefonen for å sjekke posisjonen vår med GPS, men smarttelefonens batteri var plutselig lavt. Jeg dro ut min, men den var også nær en fullstendig tømming av ladningen, og den sa også at det var umulig å etablere et signal med et mobilnett.

Det ble enda mørkere, vi gikk og gikk alle, og så la vi merke til at det ikke bare var kaldt og mørkt rundt, men også uvanlig stille. De eneste raslene i denne skogen var fra bevegelsene våre da vi tråkket på blader og grener, samt lyden av pusten vår. Siera var veldig redd, jeg var også veldig redd. Siera sa at dette var noe ganske langt fra den vanlige situasjonen, og jeg var enig med henne, dessuten følte jeg at det var noe annet og prøvde å forstå hva det var, men kunne ikke.

Vi gikk videre langs stien, og da vi gikk ned en liten ås, ble det enda mørkere og alt rundt virket som stupet i skumring. Det ble kaldere. Vi ble til slutt redde og bare løp til siden. Det merkeligste er at gjennom hele denne reisen hadde vi aldri tenkt tanken på å snu.

Vi løp tilfeldig til siden av åsen og så to store busker på siden av den. De stod slik at det var en passasje mellom dem, som om det var noe som en port. Og så snart vi skled gjennom buskene, skjedde det noe helt uvanlig.

Som om noen umiddelbart skrudde på lyset og sommervarmen. Vi ble nesten blendet av det sterke sollyset, kulden forsvant og alt rundt var fylt med naturlyder. Det er som om du løp ut av en dyster og kald mørk bygning inn i en opplyst varm gate.

Og vi kjente umiddelbart igjen stedet rundt oss, vi sto i nærheten av området som heter Old Man's Cave, dette er stedet der det er en stor foss og en bred steinete klippe i form av bokstaven U. Det er alltid mange mennesker der.

Image
Image

Vi snudde oss for å se hvor vi kom fra og så de to buskene, men området bak dem var slett ikke som den dystre skogen vi gikk i så lenge. Det var den vanlige varme og solfylte lunden.

Men huden vår fortsatt holdt en dyster fuktig kulde, og da vi fikk telefonene våre, fungerte de, det var en forbindelse og viste tiden. Klokken var 4 på ettermiddagen. Vi vandret langs den merkelige stien i 4 timer.

Vi prøvde å forklare alt logisk. Kanskje mens vi var i skogen, fløy et tordenvær inn og derfor var det mørkt og kaldt der. Men så gikk Siera og jeg frem og tilbake mellom buskene og det var akkurat den varme lunden, vi fant ikke noe fra den skogen og det var ingen spor etter oss heller. Vi fant heller ikke stien vi gikk langs, som om den aldri eksisterte.

Og da vi kom til branntårnet, var søkelyset rent og lyst, uten mørke filtre, det var heller ingen skarp lukt.

Vi vet ikke hva som skjedde med oss, men det var skummelt. Senere den kvelden, da Siera og jeg spiste lunsj på en restaurant, fortalte jeg at vi kanskje hadde besøkt Fairy Kingdom. Jeg sa det spøkende, men jeg la merke til at vi var heldige som fikk slippe ut derfra."

Anbefalt: